Fra Talbert til Bowmore, Indre Hebridene

Hovedgata i Bowmore, Islay - Indre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I forrige reisebrev om min og min manns øyloffing i Skottland i fjor sommer, skrev jeg om Lewis og Harris i de Ytre Hebridene. Vi avsluttet vårt opphold der ved å ta ferge fra Talbert til Skye, den nordligste av øyene som omfattes av de Indre Hebridene. I motsetning til de fleste, valgte vi å kjøre øya på langs og over brua som forbinder denne øya med fastlandet. 

Et siste glimt av Harris før vi forlot de Ytre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Inne på fastlandet kjørte vi sørover - forbi Ben Nevis, det høyeste fjellet i hele Storbritannia med sine 1344 moh., forbi Fort William (hvor vi har vært på en tidligere Skottland-tur), forbi Oban (som vi også har besøkt på en tidligere tur, men valgte å vende tilbake til på returen) - før vi etter mørkets frembrudd valgte å overnatte på Stonefield Castle Hotel, som ikke lå så altfor langt fra fergeleiet hvor båten gikk videre til Islay (uttales "Aila"). 

Stonefield Castle Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fra bilen og inn på hotellet kom de heldekkende hode-myggnettene vi for lengst hadde skaffet oss, men ikke fått bruk for enda, til sin rett! For makan til mygg- eller knottsvermer har jeg aldri i mine levedager opplevd! Det gikk faktisk ikke an å trekke pusten uten at minst en million bugs havnet inni munnen - om det altså ikke hadde vært for myggnettene. Herved er du advart dersom du skulle ønske å overnatte på dette utsøkt vakre hotellet, som mest av alt minnet om en herregård fra fordums "pikeromaner" - med en kjekk godsherre, en gal kone på loftet og et yndig pikebarn av en guvernante, "håpløst" forelsket i den tilsynelatende utilnærmelige godsherren ... (Det er ikke bare Charlotte Brontë´s berømte roman om Jane Eyre som har den tematikken ... Men det skal hun ha, den godeste Brontë - hun var tross alt først ute!)

Biblioteket på Stonefield Castle Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hotellet bugnet av antikviteter og det var derfor interessant å gå rundt og bare se på inventaret. Baren holdt åpent så lenge det var noen der, og som alle skotske hoteller med respekt for seg selv, hadde også dette hotellet et imponerende whisky-utvalg.

Nydelig frokost! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Frokosten i spisesalen dagen var nærmest herskapelig og svært forseggjort. Som toasten jeg fikk til eggene mine. Det gjør noe med matopplevelsen å få så vakker mat servert! 

Fra frukthagen på Stonefield Castle Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I dagslyset så vi også hvor idyllisk hotellet lå til. Da var all knotten borte, og det gikk an å nyte både hagen og omgivelsene. Frukttrærne sto i full blomst, og var litt av et syn!

Whiskybaren på Lochside Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ferga gikk over til Islay gikk fra Tarbert, innerst inne i en fjord, og ut til Port Askaig. Herfra var det for øvrig bare noen minutters båttur over til Jura, en øy vi også besøkte, men det kommer senere. Vi hadde forhåndsbooket rom på Lochside Hotel i Bowmore (uttales med trykk på "bow"). Som de fleste hoteller i Bowmore, lå det relativt midt i smørøyet. Det bor i underkant av 1000 mennesker i denne landsbyen, så stedet er ikke veldig stort. Til sammenligning bor det litt mer enn 3000 mennesker på hele Islay. Det største tettstedet på øya er Port Ellen.

En lykkelig mann! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var - for å si det mildt - en svært lykkelig mann jeg tilbrakte noen dager sammen med på Islay! Her hadde ingen av oss vært tidligere, og vi var veldig samstemte på at dette heller ikke blir siste gang vi var der. Bowmore har en av Islay´s åtte berømte destillerier, og vi besøkte dem alle (pluss destilleriet på Jura). 

Den ene gata i Bowmore (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I Bowmore er det stort sett to gater - en som går parallelt med sjøen, og en som krysser denne i nitti graders vinkel oppover byen, mot kirken som ligger på toppen av en slak bakke. 

Bowmore Distillery (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hotellet vårt hjalp oss med å booke smakinger på de destilleriene som vi ønsket å starte med dagen etter, nemlig Laphroaig, Lagavulin og Ardbeg. Den første dagen tilbrakte vi på Bowmore Distillery.

 "If you can´t find a BOWMORE to fall in love with, you may have to consider very seriously the possibility that you're wasting your money drinking whisky at all." Sitatet er det Iain Banks som står bak. Jeg kunne ikke vært mer enig! "Ulempen" med å elske whiskyene fra Islay, er imidlertid at alt annet blir litt blast på smak ... 

Fra den guidede turen inne på Bowmore Distillery (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Guiden vår viste oss alle deler av whiskyprosessen, og vi fikk se selve gjæringsprosessen, hvordan kornet blir "peatet" (slik at det får den helt umiskjennelige Islay-smaken), hvordan spriten blir destillert, hvordan den blir lagret på amerikanske eikefat som er brukt i Bourbon-produksjonen osv. (Jeg kommer nærmere tilbake til detaljene rundt dette når jeg senere skal skrive om vårt besøk til Laphroaig Distillery.) 

Her foregår destilleringen av spriten. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fikk selvsagt smake på whiskyen etter den guidede turen inne i produksjonsanlegget! 

Smaksopplevelser vi lever lenge på!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bowmore´s utvalg av whiskyer er blant de ypperste jeg vet om, og mang en flaske har funnet veien hjem til vår whiskysamling. Der oppbevares de edle dråpene respektfullt! 

Her var det fullt mulig å få med seg noen smaksprøver hjem/handle seg
fullstendig blakk. Nå er det heldigvis slik at Bowmores whisky er relativt
godt tilgjengelig utenfor øya, så det var ikke denne whiskyen vi
prioriterte å ta med hjem, selv om den er høyt elsket.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hotellet vi bodde på har en meget brukbar restaurant, og her ute i havgapet er det sjømat som gjelder! Og da mener jeg ikke torsk og laks, men hummer, kamskjell, østers ... Vi har aldri spist så mye av den slags på noen ferietur tidligere! Det var rett og slett ellevilt! Prisene er selvsagt helt annerledes enn her hjemme.

Whisky-østers! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Sjømaten var av ypperste kvalitet! Til og med østersen ble servert med whisky til!

Kamskjell i mengder! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg kommer tilbake med flere reisebrev fra Islay! 

Christopher Isherwood: "Fiolpiken"

Endelig på norsk!

Christopher Isherwood var en britisk-amerikansk forfatter. Han ble født i England i 1904, og bodde i løpet av sitt liv både i Tyskland og USA - sist i Santa Barbara, der han døde i 1986. 

Isherwood debuterte som forfatter med romanen "All the Conspirators" i 1928. Han står bak mer enn 30 bøker. Flere av bøkene hans er filmatisert. Blant annet gjelder dette "Goodbye to Berlin", "A single Man" og "Christopher and his Kind". "Goodbye to Berlin" er - også med inspirasjon fra kortromanen "Mr. Norris Changes Trains" - filmatisert som "Cabaret" med Liza Minelli i hovedrollen. 

Tidligere i år kom Christopher Isherwoods roman "Fiolpiken" ut på norsk. Det samme forlaget utga til orientering "En mann alene" (med originaltittelen "A single man", som altså er filmatisert, og som jeg har anmeldt her på bloggen tidligere) av samme forfatter i 2014. Jeg har ikke klart å finne ut om noen av Isherwoods bøker er oversatt tidligere. I så fall er dette nok en påminnelse om all eminent litteratur som sjelden når oss nordmenn. 

Ifølge den svenske Wikipedia-siden om Christopher Isherwood sprengte han noen grenser innenfor litteraturen og filmen, idet han omdefinerte den mannlige helten og antihelten, og "födelsen av den känsliga mannen". Den sterke og den svake mannen kunne både ses som ulike personer og som splittede deler av mannen selv. 

Tematikken i "Fiolpiken", som utkom i 1945, er produksjon av en film. Forfatteren selv er bokas jeg-person. I bokas åpningsscene sitter han og spiser frokost sammen med moren og lillebroren sin. Så får han en litt merkelig oppringning, hvor den som ringer blant annet spør om han har sett en oppsetning som heter "Fiolpiken". Vedkommende kommer også inn på at Friedrich Bergmann er på vei for å regissere en film. Han ønsker et samarbeid med Isherwood, og så legger han på.

Det er åpenbart at Isherwood ikke har flust med oppdrag for tiden, for moren blir er helt i harnisk over at han ikke utviser mer iver til å være med på dette prosjektet. 

"Morgenavisen lå der jeg hadde lagt den fra meg for en halv time siden, krøllete og slapp, som om den var blitt årelatt for nyhetene sine. At Tyskland trekker seg fra Folkeforbundet var fremdeles yndlingstemaet. En kommentator spådde at det ville komme en forebyggende krig mot Hitler en eller annen gang neste år, da Maginot-linjen ville være uinntakelig. Goebbels sa til det tyske folk at de måtte enten stemme "ja" eller "ja" den 12. november." (side 11)

Dermed har vi konteksten i romanen. Det bygger nemlig opp til krig i Europa, og vi er på slutten av 1930-tallet. 

Så kommer en telefon fra regissøren selv, dr. Bergmann. Den tidligere så avmålte Isherwood er nå mer med på notene og avtaler å møte dr. Bergmann med det samme. 

Mens filmen skrider frem, blir vi introdusert for et nokså rikholdig persongalleri. På avstand sitter Isherwood og betrakter det hele, samtidig som den politiske situasjonen i Europa forverrer seg. Selve filminnspillingen foregår i England, med sentral-Europa på armelengs avstand. Likevel kommer nazi-Tyskland tett på, fordi dr. Bergmann har hele sin nære familie i Østerrike og stadig frykter for deres sikkerhet. Frykten er så altoppslukende at den fyller ham helt. 

Filminnspillingen fremstår ustrukturert og uten mål og mening, fordi regissøren sjelden er ordentlig til stede. Flere på filmsettet ønsker å droppe filmen, fordi de ikke lenger tror på prosjektet. Da griper Chatsworth inn ... Han minner om kontraktforpliktelsene.

Det er spennende at romaner som dette blir oversatt til norsk, mer enn 70 år etter at den utkom! Boka er glitrende skrevet, og innholdet har også historisk interesse for alle som er opptatt av filmens vilkår opp gjennom tidene. Konteksten i denne boka ligger et lite stykke etter at lydfilmen for alvor hadde kommet på banen, og den handler også om kunstens vilkår under krig. Hvordan påvirkes skapende mennesker når de settes under et krysspress fra alle kanter? Hva er viktige drivere i et menneskes liv når alt de har trodd på settes under press? Hva er det som får oss til å holde det gående? 

"Det er ett spørsmål vi sjelden stiller hverandre direkte; det blir for voldsomt. Men det er det eneste spørsmålet som er verdt å stille sine medreisende. Hva er det som gjør at du klarer å fortsette å leve? Hvorfor begår du ikke selvmord? Hvorfor orker du alt sammen? Hva er det som gjør at du orker det? 

Kunne jeg besvare det spørsmålet selv? Nei. Jo. Kanskje ... Jeg antar at det fantes en slags balanse, en rekke spenningsforhold. Man gjorde bare det neste på listen. Et måltid skulle spises. Kapittel elleve skulle skrives. Telefonen ringer. Man kjører avgårde i en drosje. Det fins arbeid. Det fins fornøyelser. Det fins andre mennesker. Det fins bøker. Det fins ting å kjøpe i butikker. Det fins alltid noe. Det må det finnes. Ellers blir balansen forrykket, og spenningsforholdet oppløses." (side 126-127)

Jeg har lyst til å lese flere bøker av Christopher Isherwood, og tenker at "En mann alene" skal bli den neste! 

Jeg anbefaler "Fiolpiken" varmt! 

Utgitt første gang: 1945
Originaltittel: Prater Violet
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk
Antall sider: 132
ISBN: 978-82-7488-634-6
Jeg har mottatt et leseeks. av boka.

Christopher Isherwood (jeg har lånt bildet far forlaget)

"Farewell to Europe" (Regissør: Maria Schrader)

En film om Stefan Zweigs siste år i eksil

Det har ergret meg stort at "Farewell to Europe", en film som handler om Stefan Zweigs år i eksil, ikke er satt opp på norske kinoer. Men selvsagt handler det om penger og mulighet for inntjening ... Ingen norske distributører har plukket opp filmen, men jeg håper i det minste at den kommer ut på DVD for norske filmelskere snart. 

Foreløpig er filmen kun tilgjengelig som sone 1-film til "den nette sum" av 298 kroner ... Platekompaniet har den (men filmen kommer ikke opp i et søk på nettsidene deres likevel ...) Man skal være spesielt interessert for i det hele tatt å finne dette ut. Det er jeg. Når jeg velger å skrive om denne filmen, er det for at flere skal bli oppmerksom på at den eksisterer, og forhåpentligvis bli så nysgjerrig på den at man begynner å etterspørre den. 

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om tegneseriebok "The Last Days of Stefan Zweig" av Sorel & Seksik. Mens den boka handler om de siste månedene av Stefan Zweigs liv, handler filmen "Farewell to Europe" (med originaltittelen "Vor der Morgenröte") om eksilårene fra 1936 til 1942. 

Det er den østerrikske skuespilleren, forfatteren og filmregissøren Josef Hader som spiller rollen som Stefan Zweig. En titt på hans filmografi på Wikipedia er samtidig en seriøs påminnelse om hvor mye god film som kommer fra Tyskland for tiden. 

Regissøren Maria Schrader (f. 1965) har først og fremst gjort seg bemerket som skuespiller, før hun debuterte som regissør med filmen "Liebesleben" i 2007. (Denne har jeg ikke sett, men den virker meget interessant! Filmens engelske tittel er "Love Life".) Hennes andre film er "Vor der Morgenröte" (2016). 

Vi følger Stefan Zweig og hans kone Lotte gjennom deres siste seks år, før de tok sine egne liv 23. februar 1942. En av episodene i Zweigs liv det særlig vies en del oppmerksomhet til, er PEN-kongressen som fant sted i Buenos Aires i 1936. Europa var på randen av krig, og journalistene ønsket å få Zweig til å komme med en politisk uttalelse om situasjonen. Helst noe som viste at han tok avstand fra Hitler-Tyskland. Zweig var imidlertid ikke et politisk menneske. Han var forfatter. 

Aller helst ønsket Stefan Zweig seg tilbake til sin gamle liv.

Stefan Zweig ønsker ro rundt sin eksiltilværelse. Han trenger dette for å være i stand til å gjøre det han elsker aller mest, nemlig å skrive. Men uansett hvor han befinner seg, inviteres han til en uendelighet av mottakelser. Det er middager her og der, forventninger om at han skal komme med bevingede ord, komme med politiske uttalelser osv. På en tur til New York møter han sin første kone, som ønsker at han skal hjelpe andre jøder med å flykte fra Europa til New York. Krysspresset er sterkt, og alt han ønsker er ro ... 

Selskapeligheter på selskapeligheter ... 

Berømtheten er kvelende. Det forventes hele tiden at Zweig skal spille en mer aktiv rolle enn han gjør. Selv er han fortvilt over situasjonen i Europa, over krigen og over Hitlers stadige fremmarsj - særlig etter at han har fått Japan med på sin side. For så brer krigen seg til Asia, og Zweig føler at det bare er tale om kort tid før Hitler oppnår verdensherredømme og det ikke er trygt noe sted lenger. Det er ikke noe han kan gjøre for å hjelpe venner og kjente i Europa. Det er for sent å komme seg ut av Europa nå som Hitler har okkupert det meste. 

Stefan Zweig er mer og mer oppgitt over verdenssituasjonen.

Stefan Zweig blir stadig mer deprimert. Noe av det som ble spesielt tydelig fremhevet i Sorel & Seksik´s tegneseriebok, er ikke fullt så tydelig i filmen om Zweigs siste år. Men det ligger der. Hans unge kone ønsker å leve, men er så glad i mannen sin at hun følger ham inn i døden. Resten av historien kjenner vi ... I alle fall de av oss som er spesielt interessert i Stefan Zweigs liv og forfatterskap. 

Et kjærlig øyeblikk mellom ektefellene.

Filmen er nydelig på alle mulige vis! Først og fremst må jeg berømme Josef Haders rolletolkning som den berømte forfatteren. Han får frem det alvorstunge i Zweig, og samtidig hvilken intellektuell kapasitet han var. Han var en dannet mann fra borgerskapet i Wien, og i slike kretser var redelighet, selvbeherskelse og emosjonell selvkontroll noe av det som ble svært høyt verdsatt hos mennesker. Hvem var han uten sitt hjem i Wien, uten bøkene sine og biblioteket sitt, uten vennene sine rundt seg, uten alt det han hadde brukt et helt liv på å skape? Han var en mann hvis liv hadde vært preget av orden og rutiner - ikke kaos. Det siste taklet han svært dårlig. Livet ble for ham mer og mer meningsløst, og til slutt så han ingen utvei. Han ønsket ikke å leve lenger ... 

Stefan og Lotte

Filmen har høstet store ovasjoner over alt hvor den har blitt vist. F.eks. skriver The New York Times dette om filmen:

“Stefan Zweig: Farewell to Europe,” a handsome, scrupulously serious film directed by Maria Schrader from a script she wrote with Jan Schomburg, hardly deals at all with Zweig’s writing. But the movie does grapple with his thought, particularly his position on a writer’s proper place in tumultuous times. The movie begins at a PEN conference in Buenos Aires, where a fellow writer confronts Zweig about his refusal to condemn Hitler and Germany. “Every gesture of resistance which is void of either risk or impact is nothing but a cry for recognition,” Zweig insists. ...

Zweig is played beautifully by the Austrian actor Josef Hader; looking at him here one would never guess he began his career as a comedian. Barbara Sukowa is unsurprisingly great as Friderike, Zweig’s ex-wife and conscience, trying to raise an increasingly self-pitying Zweig to recognize and act on his own compassion. One need not admire Zweig’s writing to recognize the worth of this thoughtful treatment of one of the countless real-life tragedies of 20th-century history.

Les også hva Los Angeles Times skriver om filmen! 

I vår tid gjør denne filmen et sterkt inntrykk også på et annet plan. Den handler nemlig dypest sett om hva det gjør med et menneske å leve i eksil. Nå hadde riktignok Stefan Zweig den fordel at alle visste hvem han var og hva han sto for, så selv om han hadde mistet formuen sin og også sin sosiale status, ble han likevel regnet med i det gode selskap. Denne "fordelen" har de aller fleste flyktninger ikke, med mindre de skulle ha vært forfatter eller noe lignende i det landet de hadde flyktet fra. Da snakker vi om at hele identiteten er rykket vekk, og hvor man må begynne helt på nytt ... 

Jeg ser frem til at denne filmen for alvor blir tilgjengelig for folk flest! Og så håper jeg at flere av hans bøker blir revitalisert gjennom nyutgivelser! Det er på høy tid at flere lesere oppdager denne eminente forfatteren! Det burde være fullt mulig å få opp interessen for hans forfatterskap såpass at en film som dette settes opp på norske kinoer med den største selvfølge! Til sammenligning har filmen gått på svenske kinoer, og jeg har inntrykk av at ingen har tapt på det - heller ikke filmdistributørene. 

Innspilt: 2016 
Språk: Tysk og engelsk
Nasjonalitet: Østerrike
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Josef Hader (Stefan Zweig), Denne Schwarz (Lotte Zweig), Barbara Sukowa (Friedrike Zweig), Nicolau Brenner (Leopold Stern) m.fl.
Spilletid: 100 minutter

Fra Ullapool til Lewis og Harris, Ytre Hebridene i Skottland

Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I fjor sommer reiste mannen min og jeg på øyloffing i Skottland i to uker. Tidligere har jeg laget disse reisebrevene fra turen:

- Øyloffing i Skottland - med utgangspunkt i Aberdeen - 30. august 2016
- What to do on Shetland Islands? - 18. september 2016
- What to do on the Orkneys? - 23. oktober 2016
- Fra Gill´s Bay til Ullapool - 13. november 2016

Det er på høy tid å fullføre reisebrevene fra turen, som også omfattet de Ytre Hebridene (Lewis og Harris) og deler av de Indre Hebridene (med whiskey-øya Islay)! Jeg er rett og slett inspirert til å gjøre dette etter å ha lest de to første bøkene i trilogien til den skotske forfatteren Peter May - "Svarthuset" og "Lewis-mannen" - der handlingen er lagt til denne dobbeltøya.

Vi reiste fra Ullapool og over til Stornoway på Lewis, som er en sammenhengende øy med Harris. Det bor ca. 27 000 mennesker i de Ytre Hebridene. De langt fleste - ca. 18 500 - bor på Lewis. 

Kart over Lewis og Harris

Vi valgte å bo Cabarfeidh Hotel, som ligger litt i utkanten av Stornoway. Det var et helt greit og funksjonelt hotell med en anstendig whiskey-bar. Litt mer enn 6000 mennesker bor i Stornoway. Dette er dermed den største byen på disse øyene i Ytre Hebridene. 

Dette var det første som møtte oss da vi kjørte i land i Stornoway
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mye å utforske på Lewis og Harris, og mitt råd er rett og slett: kjør rundt på de veiene som er her. Det er ikke så mange av dem, og du får med deg høydepunktene når du kjører rundt, og har alle sanser åpne. 

En dame vi møtte ute på Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En av de første tingene vi gjorde var å kjøre til Port Ness. Været kunne ikke ha vært bedre! Blå himmel og nærmest vindstille! Vi møtte på et eldre ektepar der ute, og de fortalte at de kom herfra, men bodde i Glasgow. Ingen sommer uten en tur hjem til Port Ness på Lewis! De kunne for øvrig ikke huske å ha opplevd en så fin dag som dette. 

Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dette ekteparet anbefalte oss å ta turen ut til Butt of Lewis. De kjørte foran med oss etter, og så vinket de og pekte da vi skulle ta av til høyre langs veien. 

Butt of Lewis med Butt of Lewis Lighthouse (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Butt of Lewis er det nordligste punktet på Ytre Hebridene. Her ligger det et fyr - Butt of Lewis Lighthouse - som ble bygget i 1860. Fyret ble designet av David Stevenson, som levde av å designe fyr. Den ultimate karrierevei her ute i havgapet! Paradoksalt nok er det likevel slektningen og forfatteren Robert Louis Stevenson - den gangen ansett som en døgenikt - som i dag anses som det mest berømte medlemmet av Stevenson-slekten. 

Mye fugleliv her ute (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er et yrende fugleliv her ute, blant annet havsuler (gannets), skarv, lomvi og måker. Dette minner meg om en historie vi fikk høre, og som vi også får høre en hel del om i Peter Mays bok "Svarthuset". Det handler nemlig om jakten på havsule-kyllinger hvert år. Tradisjonelt var det tale om en manndomsprøve som gikk ut på at man reiste ut til An Sgeir (eller Sula Sgeir), og fanget kyllingene. Disse er ansett som en delikatesse på øya. Lovgivning setter grenser for hvor mange kyllinger det er lov å fange hvert år, og i Peter Mays bok snakkes det om et antall på 2000 stk. 

Magiske øyeblikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man farter rundt på øyene i Skottland, gjelder det å ha alle sanser åpne. For plutselig kan det dukke opp hjort, og de øyeblikkene er og blir magiske - uansett hvor mange ganger man måtte ha opplevd dette fra før av. Da stoppet vi bilen, satt musestille mens vi rullet ned vinduet og gjorde kameraet klart. Her trodde vi at det var tale om en hjort, men plutselig dukket det opp en til. 

Callanish-steinene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er ikke bare Shetland og Orknøyene som har sine magiske ringer. Det har også Lewis. Disse kalles Callanish-steinene og det antas at de er fra bronsealderen, dvs. fra ca. 2500 til 800 år f.Kr. Steinringen ligger i nærheten av Callanish, en landsby like i nærheten av Uig. Det var her de berømte sjakkbrikkene Lewis Chessmen dukket opp i sanden i 1831.

Vakre sandstrender (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen av strendene på Lewis er vakre som få (men strendene på Harris er enda mer spektakulære). Her fant vi også en golfbane - av alle ting! 

Grønnkledte åser (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kjørte også over til den andre siden av øya i forhold til Callanish, dvs. til østsiden, og der var landskapet helt annerledes. Alle åser var kledd i grønt, og det var helt spektakulært. 

En strand på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi gikk ned til en av strendene, og det er nærliggende å tenke seg at siden denne delen av øya vender inn mot fastlandet, med The Minch mellom (som havet mellom fastlandet og Ytre Hebridene kalles), er naturen her mer beskyttet mot den verste villskapen fra storhavet. 

Jeg reiste rundt sammen med en glad fyr! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Å være på dette stedet gjorde noe med kropp og sjel også!

Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stornoway sjarmerte oss med sine pittoreske hus. Byggestilen er helt særegen, og i tillegg er bygningsmassen malt i behagelige pastellfarger som farger livet lyst, rett og slett - i motsetning til f.eks. den grå bygningsmassen vi så i Lerwick på Shetland. 

Et utdrikningslag i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kom borti et utdrikningslag, og da var ikke jeg sen om å dra frem kameraet. 

Det bodde en del asiatere i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Innbyggerne på Lewis og Harris snakker gælisk. Det har nok vært gjort mange forsøk på å radere språket fra kartet, men det har ikke vært mulig. Og godt er det, for i så fall ville noe av det spennende mangfoldet i verden blitt borte. 

Gælisk er hovedspråket i de Ytre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skiltene på øya opererer med to språk, og det betyr at det gæliske og engelske språket lever side om side, men uten å etterlate noen tvil om hvilket språk som er det viktigste her. For oss turister er det likevel greit å vite hvor vi befinner oss til en hver tid. 

Grisgrendt bebyggelse (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fartet på kryss og tvers av øya, og en av turene brakte oss blant annet til Carloway Harris Tweeds. 

Carloway Harris Tweeds (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Carloway Harris Tweeds viste seg å være en enmannsbedrift, og her drev Norman MacKenzie sitt veveri. Som det står på hans nettsider:

Crofter Norman MacKenzie is one of the last Lewis weavers still using the historic Hattersley single width loom to produce this world famous, iconic cloth by hand. All of our Tweeds are stamped with the Orb trademark which guarantees genuine 100% wool. You can contact us for bespoke, commission pieces.

Norman MacKenzie - en av de siste som vever på gamlemåten.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

MacKenzie forklarte oss ivrig om vevemetoden, og påpekte at det manuelle arbeidet gjør at han umiddelbart kan rette opp veven dersom det skulle dukke opp svakheter i tråden. Mannen min hadde allerede kjøpt seg en Harris Tweed-jakke, og denne måtte vi hente for at MacKenzie skulle få inspisert den og fastslå at det var ekte saker vi hadde kjøpt. Vi kjøpte også med oss noen souvernirer fra hans veveri. Dette er ting som vi nærmest kan regne med vil vare "evig", fordi kvaliteten er så eminent.

40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På forhånd hadde vi fått anbefalt et spisested som het "40 North". Selvsagt måtte vi innom og kjøpe oss lunch. Og for noen herlige hjemmelagede godsaker som ble frembudt her! Vi visste nesten ikke hvor vi skulle begynne! 

40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kjøpte selvsagt altfor mye, og klarte ikke å spise opp mer enn halvparten. I godt selskap med stedets høner og haner satte vi oss på en benk på utsiden, og der hadde vi picknick i det strålende været, som vi var så heldige å få oppleve. 

Vi koste oss sammen med hønene på 40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den siste dagen på øya tok vi for oss Harris, før båten gikk videre fra Talbert til Skye. Været hadde endret seg, og dessverre var det mye tåke denne dagen. Det var veldig synd, for Harris er virkelig vakker! Men - for å si det sånn - da opplevde vi vel også de autentiske værforholdene her, men uten så mye vind. Normalen er jo kuling og regn fra alle kanter. 

Vakre Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I overgangen mellom Lewis og Harris er det en god del fjell, men da vi var godt inne på Harris, oppdaget vi for alvor skjønnheten i all tåka ... Det handlet om sandstrender så langt øyet rakk. 

Harris´ strender (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var lavvann da vi kjørte rundt, og landskapet fikk et preg av uendelighet siden det nesten ikke var mulig å skille land, hav og himmel fra hverandre enkelte steder. Det var tale om noen små fargenyanser i forskjell. 

Tåkelagt landskap på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bebyggelsen var heller grisgrendt. Jeg bør vel også legge til at det var søndag og så og si ikke et menneske å se. Dette skyldes at folkene på øya, som i all hovedsak er presbyterianske og strengt religiøse, befant seg i sine gudshus det meste av dagen. Akkurat dette hadde vi blitt advart mot på forhånd, så vi var utstyrt med niste fra hotellet vårt. 

Myrlandskap på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Enkelte steder var landskapet nokså spesielt - myrlendt og omgitt med brakkvann. 

En av mange gudshus på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi så en del nokså spartanske gudshus med mengder med biler foran, og skjønte da hvor folk befant seg. 

En kirke helt syd på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi stoppet ved St. Clement´s Rodel Church helt sør på Harris. Kirken ble bygd en gang mellom 1520 og 1550 e.Kr. Her støtte vi på familienavnet til en mektig familie i disse traktene - MacLeods. 

St. Clement´s Rodel Church, Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var for øvrig også mens vi var på Lewis og Harris at vi fikk høre om Lewis-brikkene, et tema jeg har vært innom i et tidligere blogginnlegg (om Peter May´s "Svarthuset"). 

Sauer over alt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mange sauer på disse øyene, og Lewis og Harris er intet unntak. Disse sauene hadde søkt ly for været. 

Endelig begynte tåka å letne (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Veiene hadde ikke like god standard over alt, men vi kom da frem!

Buss-skur på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det går ikke busser ofte i disse traktene, men når man først skal ta buss, må man kunne søke ly for vær og vind. Buss-skurene er derfor bygget slik at dette skal være mulig, uansett fra hvilken side vinden kommer. 

Det var alt jeg hadde fra denne delen av turen. Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder. Og så lover jeg å komme tilbake med et nytt innlegg - blant annet fra Islay - i løpet av kort tid!

En strand ved Uig på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Denne mannen møtte vi ved Callanish-steinene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen sauer var mer probre enn andre - som denne krøllhorn-sauenb!
(Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Det gjaldt å passe på hvor vi kjørte, for plutselig kunne det komme sauer
rett ut i veien. Disse traff vi på Harris. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Denne fant vi inne i St. Clemens Rodel Church på Harris.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stoffutvalget hos MacKenzie på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En langhåret ku på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var mange forfalne hus over alt. Det første som gikk dukket i forfallet, var alltid
taket ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Veiene på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skarv ute ved Butt of Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Klokketårn i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen bøker ble selvsagt med hjem!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Seler finner man over alt på de skotske øyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)